Fadderbarna Olga og Maxim

 

 

Fellesforbundet bedriftsklubben Aibel besøk i SOS barneby i Russland

I månedsskiftet juni/juli 2007 var 2 representanter fra Fellesforbundet Bedriftsklubben Aibel på besøk i SOS barneby som ligger i Kandalaksa i Nord-Russland,

Bakgrunnen for besøket var ett årsmøte vedtak fra 2005 om at Bedriftsklubben skulle ha 2 fadderbarn i en organisasjon som var politisk og religiøs uavhengig.

 

Valget falt på SOS barnebyer og den som ligger i Kandalaksa.

I og med at nord områdene er ett satsningsområde og ar Aibel har V & M kontrakten på Melkeøya syntes vi at fadderbarn i Murmansk fylke passet bra.

Beliggenheten er cirka 25 mil sør av Murmansk, helt innerst i Kvitesjøen.

På breddegraden er det 10 km sør av Bodø.

 

Barna som vi etter hvert fikk fadderskap for heter Olga og Maxim.

Olga er 12 år og har bodd i SOS barnebyen i 1,5 år.

Maxim er 8 år og har bodd der siden han var 6 år.

 

Bedriftsklubben har sendt julegaver til barna og deres ”barneby familie”

Barna bor i familier med andre fadderbarn og en mor.

 

Julepresangene brukte 3 måneder på å komme frem og da var presanger dessverre fjernet.

I og med Bedriftsklubben skal være fadder for disse barna i 10 år og det har vært en diskusjon i media om hvor effektiv hjelpa som blir gitt egentlig er vedtok årsmøtet 2007 å sende Thor Dagfinn Bjelland som er ansvarlig for oppfølging av barna og Leif Birkeland som er kasserer/sekretær i Bedriftsklubben.

 

Så litt om selve turen

 

Bedriften blei forespurt om å bidra til turen, noe de gjorde uten og blunke og det er vi skikkelig takknemlige for, Det viser at vi i Aibel We care i alle nivåer i bedriften vår.

 

Russland i seg selv var spennende.

Slitsomt å reise i p.g.a. språket, Den vanlige russer var like god i engelsk som vi i russisk.

 

Sikkerheten på transport midlene var så som så. HMS er nok ett for så vidt ukjent begrep.

 

I Murmansk leide vi oss tolk med bil.

Uten tolk hadde vi vært hjelpeløse, Veiene var grusomme og etter 25 mil var det ingenting av innvendige kroppsdeler som var på rett plass.

 

I selve barnebyen som har 70 barn ble vi tatt vel i mot av ledelsen.

Førsteinntrykket var skikkelig positivt. Dette inntrykket ble bare forsterket etter som resten av barnebyen, barna og deres familier ble presentert,

 

Olga og Maxim var kjempe kjekke, 2 svært åpne og blide unger. Interessene var som unger flest. Olga likte hest og musikk. Dessverre var nettopp hesten påkjørt og avlivet, men de skulle få en ny, Hun drev også og spilte piano. Der hadde hun ingen lærer, men var selvlært,

 

Maxim på 8 år var skikkelig aktiv og hadde vel egentlig ingen direkte hobbyer.

Han var skikkelig flink på tegning og maling og likte sport,

Kandalaksa er viden kjent for sine akere og de har flere olympiske mestere fra byen med 45 000 innbyggere,

 

Leif og Maxim fant virkelig tonen og som familien til Maxim sa ”Det er så viktig at fadderne kommer på besøk.”

Tida gikk fort og vi skjemte ut ungene våres med mat og is,

Ett par ganger kjøpte vi is til alle ungene og da var det stor stemning.

 

Det var utrolig å se evnen deres til å glede seg over lite og måten de delte alt de fikk og hadde.

 

Før vi reiste hjem fikk vi beskjed fra en skikkelig takknemlig mor om at vi måtte takke alle i Bedriftsklubben som var faderer for barna og vi måtte takke bedriften Aibel som hadde bidratt slik at de fikk besøk fra Norge,

 

Vi reiste fra barnebyen vel vitende om at barna hadde det så bra det er mulig å ha det, når en må vokse opp en plass uten foreldre,

Ungene reiste på en 2 måneders ferie til Sør-Russland da vi dro

Det gjør alle barna i Kandalaksa,

 

Så var det hjem igjen.

Til en luksus og velstand som hver enkelt i Aibel må være takknemlig for å ha.

 

Takk til alle som har bidratt.

 

 

Thor Dagfinn og Leif